Hører “hvorsomhelsthus” hjemme i sørlandsidyllen?

Dette leserinnlegget stod først på trykk i Agderposten og deretter også Lillesands-Posten.

Det er et nytt år, Kongen har talt og over alle ting i en ellers urolig verden la han vekt på at klimaendringene er vår største trussel. Talen hørte jeg på vei hjem fra et par uker på den spanske landsbygda, på let etter historiske hotell og tettsteder med særpreg, steder en ikke vil glemme med det første. Det er lett å tro at man her enkelte steder har en bevissthet rundt sitt særpreg, for vi fant verdensarv, bygningsarv, matkultur og stedvis et levende kulturlandskap som kunne ta pusten av enhver. Men hva har dette med Sørlandet å gjøre?

Mange har erfart at når vi selv er på reise, så tiltrekkes vi av steder som har sitt særpreg i behold, mens det stedet som er blitt hvorsomhelst, vekker vår likegyldighet. Den byen eller bygda som får høyest verdi, er den som makter å holde på sitt eget særpreg, for sånt blir mer og mer sjeldent.

Alle landsdeler i Norge har sin distinkte karakter, nesten som et språk eller en dialekt, men noen få steder utmerker seg mer med en variert, men likevel helhetlig bebyggelse. Vi tenker umiddelbart på steder som Røros, Ålesund eller vakre sørlandsidyller. Sørlandet er en smilende kyststripe med skjærgård og havner, med hvitmalte og tradisjonsfargede småhus, som vi umiddelbart vet at «hører hjemme» på Sørlandet. Ser vi solsvidde og ubehandla hus, vet vi normalt at vi hører hjemme i mer stabilt og tørt innlandsklima. 

Seilskutetiden med økt trelasteksport, fiske og skipsbygging la grunnlaget for en omfattende handel med Europa, og en rekke nye byer ble etablert på Sørlandet. Det ble bygd mye, og bygg fra denne perioden dominerer derfor sørlandsbebyggelsen. Empiren ble et dominerende stilideal, en stil som representerte en ny enkelhet i arkitekturen etter barokkens frodige formspråk. Skipperhusene og sørlandsbyene er preget av empirens enkle eleganse - en byggeskikk som passet hånd i hanske med pietismens budskap om nøysomhet og tømmermennenes sans for det enkle og gode håndverk.

Allikevel har man på Sørlandet hatt frihet til å utforme sitt eget hus med mange variasjoner, men felles har vært et sett med spilleregler, alt fra at man skulle ha vinklede tak med teglstein, at byggene normalt var opptil to etasjer med de samme volum, at bygningen i byer fulgte gatelinjen, hadde lik gesimshøyde, sprossa vinduer og at det var brukt tre i fasaden som var malt.

Men i det 21. århundre så endret plutselig mye seg, nesten overalt. Det ble plutselig umulig å tyde tilhørigheten til et nytt byggeprosjekt, enten det var oppført i Tromsø, Oslo, Los Angeles eller Yokohama. Gradvis ble våre menneskeskapte omgivelser løsrevet fra stedets signatur, nasjonalt, regionalt og lokalt. Vi er på vei til å bli et sted som kunne ligget hvor som helst, et paradoks i seg selv når en vet hvor stolte man er over egen dialekt eller sin regionale bunad. Hva ville folk sagt om en ikke fikk spille folkemusikk fordi det ikke var «vår tids musikk» eller at man ble sett rart på når man brukte bunad fordi den ikke «tilhørte vår tids mote»?

Vi på Sørlandet er fortsatt utrolig heldige fordi vi fortsatt har en stor del av vår bygningsarv bevart. Vi har derfor muligheten til å bli en viktig del av Norge hvor vi har klart å beholde og videreføre regionens særpreg. Men særpreget trues mer og mer for hver dag som går. Ønsker vi det nok, kan denne trusselen stagges, men da må vi gjøre tiltak - nå. 

Noen ganger får vi høre at utbyggere vil skape helhet med sin egen arkitektur, men helheten på Sørlandet finnes allerede, bygget opp over hundrevis av år. I alle Sørlandskommunene har man derfor ønskede rammeverk for sine bevaringsverdige områder. Noen kommuner har også i sine kommuneplaner sagt at de ønsker å videreføre den stedlige bygningsarven inn i nye prosjekter, og alle uttrykker klimautfordringene som viktig, noe som også inkluderer gjenbruk av eksisterende bygg. 

Men lytter forvaltningen og politikere nok til dette når utbyggere ukentlig banker på døren, klar for neste utbyggingsprosjekt? Vår erfaring er dessverre at utbyggingskreftene i altfor stor grad får styre prosessen og at der ikke synes til å være vilje nok til å tilpasse seg. Folk skal selvfølgelig få lov til å bygge, men vi kan ikke forvente at private investorer skal ta ansvaret for å sikre byer og tettsteders særpreg.

Så hvorfor tillater man «hvorsomhelst» bygg når man er fullt klar over hvor vakkert det helhetlige særpreget er på Sørlandet og når en har ønskede rammeverk som ikke burde være vanskelig å følge? Er de ulike planverkene ikke tydelige nok eller er vi så beskjedne og forsiktige at vi enda ikke tørr å si at vi er litt stolte over egen bygningsarv gjennom å stille noen små krav?

Suksessen «Mesternes mester» fra NRK som ble spilt inn på Sørlandet i tidligere år fikk frem en region som fortsatt har klart å videreføre en del av sin sjel, en bygnings- og kulturarv av de unike. Vi som region ble stolte og rørte over hvordan vi ble fremstilt.

Vi i Fortidsminneforeningen ønsker at Sørlandet skal forbli unikt, er vi alene om det? 

Fortidsminneforeningen, Aust-Agder lokallag
v/Torgrim Landsverk
Styreleder