Et fremtidshåp om nytt liv i gamle hus

Vi har i dag følgende leserinnlegg på trykk i Fædrelandsvennen. Innlegget er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.


”Æ e født her i Kristiansand, å æ sier ‘ke sånt for å kjyde.”

Vi som bor i Kristiansand har svært mange bygninger, kulturmiljøer og kvaliteter vi burde være stolte av, men hva skjer når så mye rives? Hva er det vi står i fare for å miste?

I Riksantikvarens register over kulturmiljø av nasjonal interesse i byer og tettsteder
inngår Kvadraturen, Posebyen og Murbyen. Der heter det at «Disse kulturmiljøene må vises særlige hensyn i forbindelse med videre forvaltning og utvikling, slik at de kulturhistoriske verdiene ikke svekkes eller forsvinner.»

Christian IV’s renessanseby har en av Nord-Europas mest gjennomførte, karakteristiske og verneverdige byplan fra 1600-tallet. Det er denne identiteten som nordmenn flest forbinder med Kristiansand. Byen vokser og utvikler seg, nye behov oppstår. Hvordan kan vi fornye og utvikle uten å tape verdiene av eksisterende arkitektur, historie, identitet og særpreg i bysentrum?

Idéer om hva som er vakkert og bevaringsverdig har gjennomgått store endringer over tid. I 1956 gikk bergensere inn for å rive bryggen i Bergen. I Kristiansand ville vi rive Posebyen. I flere tilfeller besluttet man derfor å rive hele kvartaler. Viljen til restaurering var ikke til stede, og verdifulle kulturminner gikk tapt.

Det rives fortsatt trehusbebyggelse og andre eldre kulturminner i og nært bysentrum. En gjennomgang av Kristiansand kommunes kulturminneplan viser at cirka en femtedel av alle de registrerte kulturminnene er revet i løpet av de siste 30 årene. I planen var litt over tusen kulturminner registrert, hovedsakelig bygg fra før 1900. Gjennomgangen er en tydelig indikator på hvor mye vi i dag river, samt hvor langt vi er fra idealet om at gjenbruk og transformasjon skal være hovedregelen.

Det grønne skiftet krever også omfattende ombruk av bygg. Det kan ta over 50 år før lavere utslipp fra energibruk veier opp for klimagassutslipp fra nybygg. Med andre ord: Å restaurere og oppgradere eksisterende bebyggelse er den mest forsvarlige løsningen. For nye reguleringsplaner ligger kommunens klima- og miljøstrategi til grunn, der ombruk er et bærende prinsipp. Transformasjon og rehabilitering av eksisterende bygg er fremtiden.

Rivetillatelser ser ut til å gis altfor ofte og for lett i byen vår. Det gamle sykehuset i Tordenskjoldsgate er et uheldig eksempel på et prosjekt hvor myndighetene har gitt rom for rivning. Ryggmargsrefleksen burde være at dette må bevares, ombrukes og at transformasjon er veien fremover.

Sykehuset er et viktig kulturhistorisk minne. Bygget er tegnet av Norges mest fremstående modernistiske sykehusarkitekt Ole Øvergaard (1893-1972), på 1930- og 50-

tallet. Det er et kollektivt minne og identitetsikon. Kristiansandere har vært inn og ut av dette bygget helt fra 1930-årene og helt frem til sykehuset flyttet til Eg på 1980-tallet. Etter å ha fungert som sykehus har det vært både høyskole og fylkeskommune her.

I et klimaperspektiv må man ta vare på en så stor betongkonstruksjon, både med tanke på ressursknappheten av betong fremover, og hvor bevaring av grunn, fundamenter og bærekonstruksjoner alene, kan spare opptil 50% klimagassutslipp.

Bygg må heller ikke være helt historisk autentiske for å kunne bevares og ombrukes. Det som er igjen kan ofte gi inspirasjon til å gjenskape og nytolke noen av de kvalitetene som preget tidsepoken, og som man kanskje har mistet ved gjentatte ombygginger.

I Oslo er flere av de mest prestisjetunge nye byggene transformasjonsprosjekter. KIMA arkitekter er blant dem som har gått foran og skapt flere forbildeprosjekter. Et eksempel er arbeidet med Pressens Hus hvor de mottok både Oslo Bys arkitekturpris i 2022, og Doga- merket. I Kristiansand har vi også mange gode eksempler på transformasjon og bevaring f.eks. Kongensgate skole, Reinhardtsens skipsekspedisjon (fra rederi til moderne kontor og bærekraftsenter), den militære Kasernen, St. Josephs hospital (til boliger) og Torvkvartalet, men vi er redd for å miste flere viktige bygg og bymiljøer, hvis det ikke skjer en holdningsendring.

Ifølge Kristiansand kommunes klima- og miljøstrategi skal ombruk og transformasjon alltid vurderes før en eventuell rivning. For å lykkes med transformasjon, trenger vi tydelige politikere, ambisiøse utbyggere, dyktige rådgivere og arkitekter, samt rammevilkår som belønner ombruk.

26.april samles vi på Bølgen bærekraftsenter for å se på erfaringer og problemstillinger rundt transformasjon. Vern gjennom bruk, rehabilitering, arealutnyttelse og klimaeffekt vil belyses, og vi inviterer alle interesserte til å delta for inspirasjon og debatt.

Markus Sannes, Fortidsminneforeningen
Solveig Nilsen, Bølgen bærekraftsenter Frida Forsgren, Modernism(s), UiA
Silje Marie Aukland, Asplan Viak
Cecilie Bjerke Skjømming, Agder Arkitektforening

Forrige
Forrige

Leserinnlegg: 300 år med “Kolonialisme”.

Neste
Neste

En viktig historie ligger bak, så ja til gjenbruk av viktig kulturminne i 100-metersbeltet.