Stifoss - Ja til å undersøke mulighetene før en vurderer en rivning.

I forbindelse med en søknad fra kraftselskapet Bystøl AS om rivning av kulturminnet “Tørkeriet” av nasjonal verdi på Stifoss i Gjerstad og Risør kommuner samt ny tilkomstvei til kraftstasjon, har Fortidsminneforeningen nå gitt sitt høringssvar i saken.

Hele vårt høringssvar kan leses under, men konklusjonen er at vi ber om at omsøkt rivningstillatelse / tilkomstvei avslås slik saken står på grunn av:

  • gjeldene rammeverk,

  • kulturmiljøets nasjonale kulturminneverdi skal vektlegges,

  • der er et uttalt ønske om å bevare kulturmiljøet,

  • fordi tiltakshaver har uttalt fremtidige tiltak på eiendommen som enda ikke er avklart og som etter planverket må detaljreguleres.

  • Ulike muligheter som kan bidra til bevaring må utredes først, å starte med en rivingstillatelse blir helt feil.

Det er ingen tvil om hvilke kulturminneverdier som foreligger på Stifoss og hvilket ansvar eiere, men også samfunnet har ovenfor disse. I kulturminneloven §1 siste ledd står det tydelig at kulturminneverdier skal vektlegges når det fattes vedtak som påvirker disse interessene.

På Stifoss har det vært industri i over 400 år, hvor fossens vannkraft har gitt grunnlag for sagbruksdrift, produksjon av tremasse og elektrisk kraft. Denne virksomheten har, sammen med tilsvarende virksomheter andre steder i Gjerstad og Søndeled, vært grunnleggende for utviklingen av distriktet slik vi kjenner det i dag, og Risør ville for eksempel ikke blitt en by uten bruk av omlandets og opplandets kraft- og trelastressurser.

 
Det var meget klokt av et enstemmig Kommunestyre som i 2019 vedtok at Stifoss var et viktig kulturminne, det gav kulturmiljøet en ny mulighet. Men etter dette er det gjort altfor lite for å utrede de muligheter som kan finnes og derfor blir det også helt feil å starte med en rivningstillatelse, slik vi ser det. Om et så markant kulturminne som «Tørkeriet» ikke blir bevart, vil det også påvirke hele kulturmiljøet på Stifoss negativt.
 

Bak bygningsmiljøet som i dag står på Stifoss stod flere sentrale aktører i den nye norske industrireisingen på slutten av 1800-tallet, blant dem skipsreder Gunnar Knudsen fra Saltrød, bedre kjent som en markant Venstre politiker i Norge og senere Norges Statsminister i to perioder tidlig på 1900-tallet.

Da det ble gitt rivningstillatelse til å rive «Sliperi» bygningen i 2011 hadde eieren av AS Egelands Verk begrensede ressurser, det fantes begrensede muligheter for å få offentlig støtte, og fokuset på gjenbruk/miljø var et helt annet. Alle disse tingene har siden endret seg, i positiv retning.

På ny er det snakk om å fjerne et stykke viktig historie, og som begrunnelse for at bygninger på Stifoss skal kunne bli revet har vi hørt flere kreative argumenter, som for eksempel at bygget utgjør en sikkerhetsrisiko ved bygging av nytt kraftverk like ved, at det ikke kan gis en fornuftig bruk fordi takhøydene ikker er tilpasset eller at ingen i fremtiden vil være interessert i å ta bygningen i bruk. Sikkerhetsspørsmålet kan løses ved relativt enkle sikringstiltak og at man gjør mindre endringer på planlagte tiltak. Takhøyden kan også gjøres noe med, blant annet ved å fjerne en etasje. Og at ingen i fremtiden vil ha interesse for å ta i bruk bygningene, er et argument uten innhold.

Det eneste konstruktive svaret til hvorfor en riving skulle kunne tillates ligger i de økonomiske forutsetningene.

Det var meget klokt av et enstemmig Kommunestyre som i 2019 vedtok at Stifoss var et viktig kulturminne, det gav kulturmiljøet en ny mulighet. Men etter dette er det gjort altfor lite for å utrede de muligheter som kan finnes og derfor blir det også helt feil å starte med en rivningstillatelse, slik vi ser det. Om et så markant kulturminne som «Tørkeriet» ikke blir bevart, vil det også påvirke hele kulturmiljøet på Stifoss negativt.

Blir fokuset fremover kun på de økonomiske næringsinteressene og å starte med en rivningstillatelse, kommer denne saken til å stange i lang tid fremover. Men er man villige til å ta et ansvar for de ulike interessene på stedet så kan vi komme langt.

Se på mulighetene, blant annet har samfunnet et viktig ansvar i forhold til klima/gjenbruk og den immaterielle kulturarven, for det bør i denne forbindelse nevnes at regionen vår har stor mangel på håndverkere innenfor tradisjonell muring og som behersker materialene kalk og leire. Før en risikerer å miste denne immaterielle kulturarven i regionen, kunne disse fantastiske murbygningen blitt en viktig formidlingsarena i istandsettingsperioden for å øke kompetansen blant murere fra regionen og ikke minst hele landet.

Men for denne gjeldene saken/søknaden må vi se på hva rammeverket sier og hva som helhetlig er mest ansvarlig. Ønskede tiltak som er planlagt, men enda ikke omsøkt, kan få vesentlige virkninger for ulike interesser, og lovverket og kommunalt rammeverk gir ikke slik vi ser det fritak for reguleringsplan for næringsbygg/kraftanlegg som i denne situasjonen. Tiltakshaver må derfor lage en reguleringsplan for de tiltak som de har uttalt at de ønsker.

Prosessen videre må derfor ikke starte med en rivningstillatelse, men starte med en reguleringsplan eller en annen løsning som juridisk bindene sikrer ulike interesser.

Man må tenke langsiktig, for skulle tiltakshaver plutselig ikke ha behov/mulighet for å gjennomføre disse store tiltakene de har uttalt at de ønsker å foreta, så har de i det minste ikke revet et av de viktigste kulturminnene i dette nasjonalt viktige kulturmiljøet for kommende generasjoner. At tidligere eiere ikke rev «Sliperiet» er bare flaks.

En slik prosess vil realistisk sett og uavhengig av alle de gode intensjoner og prioriteringer som alle parter og interesser har, ta lengre tid enn hva en måtte ønske, men vi som en interesseorganisasjon for kulturminner vil gjøre det vi kan for å bistå til en så konstruktiv og rask løsning som mulig.

Så siden en reguleringsplan kan ha økonomiske kostnader for tiltakshaver, og hvis kravet om en reguleringsplan ikke er en god løsning for tiltakshaver og myndighetene, ber vi om å få komme inn på ny for å se på andre løsninger som også gir juridiske bindinger som kan sikre tiltakshavers og kulturminnevernet sine interesser.

Så la oss alle brette opp ermene, og med nysgjerrighet og kjærlighet til kulturmiljøet utrede ulike muligheter som vi med stor tro tror vil finnes, slik at vi sammen kan gjøre at Stifoss blir stående som et skoleeksempel på godt administrativt og politisk håndverk på alle plan, der både næringsinteresser, kulturminneinteresser og naturinteresser står igjen som vinnere.

Forrige
Forrige

Folkemøter og arbeidsmøter – hva skjer med brannsikring av Lillesand sentrum?

Neste
Neste

Bevaring av tremassefabrikken i Stifoss.